Det var et elendig utgangspunkt.
Etter seilasen gjennom Nordvestpassasjen bestemte jeg meg for å fortsette seilasen I Amundsens kjølvann til Sydpolen, men tanken syntes virkelighetsfjern bak lås og slå I Canadisk fengsel. Skuta mi Berserk og hele mannskapet var I arrest, og for enkelte raknet psyken I tårer, skrik, og kasting av egen avføring mot fortvilete politibetjenter.
Det var ikke noe vakkert syn å på tide med en ny start og et nytt mannskap, men først ble det gjennomført smuglertokt inn i Amerikansk frihet der menn kunne samles til den lange reisen fra toppen av jorda til bunn for Sydpolekspedisjon 100 år etter Nasjonsbyggeren Roald Amundsen.

Kursen ble satt mot SV Alaska hvor jeg skulle treffe min gamle barndomsvenn Christian Foss. “Fossern” har bodd hjemme hos mor og aldri reist lenger enn til Gran Canarias inntil han fikk beskjed om å møte meg I Ivanhoff Bay, spøkelsesbyen der Bjørner har overtatt menneskenes infrastruktur.
Stedet er folketomt og husene bærer preg av at de innfødte har flyktet da halvfulle kaffekopper, geværer, ammunisjon og familiebilder ligger igjen I husene som er overtatt av brune, pelskledde kjemper.
Men vi møttes på riktig årstid.
August er elvene sølvgrå av laks og marken rødgrønn I bær så bjørnene ignorerer folk som besøker deres domene. “Fossern” ble Ivhanhoffs “Gullhår” som flyttet inn blannt bjørnerester I en Tv-stue vandalisert av pappa Bjørn inntil Berserks haikjeft lå oppankret I havnen.

Foto: Begrepet “tilbake til naturen” får en ny betydning der nakne mennesker kan fange
laks med hendene – side om side med kystgrizzleyen.

Etter tre ukers ventetid og lek med nye venner var vi lei lukten av fiske kadaver og bjørnedritt så vi satte kursen mot Dutch Harbour og krabbefiskernes mekka. I blant rustholker, Alaskas skjeggete outbacks og industrifiskere gav vi Berserk en sårt tiltrengt overhaling etter juling I Nordishavet, og søkte etter værbitt mannskap av et annet kaliber enn pizzagenerasjonen ombord.
Igjennom bryggesleng og pubrunder I Dutch Harbours ramsalte Kneiper møtte vi den legendariske nordmannen Kris Knudsen, som var av de første storfiskerne som ankom stedet en gang på
60 – tallet. “Det er mye daler å fiske opp av havet her” sa han. “På min første fangst her oppe hadde jeg råd til og kjøpe meg sju Ford Mustangs” repeterte Kris fornøyd og forklarte hvorfor han fortsatte fisket idag.

Jeg ønsket den gamle fiskeren som maskinist ombord Berserk, men han var opptatt med å dra cash opp av havet og gav oss heller en av sine udugelige dekksgutter som nytt mannskap og fokkeslask ombord. I ramsalt stil satte havets tre musketerer kursen mot Beringhavets sagnomsuste huskestue, og for mannskapet som aldri hadde seilt I ishavet varslet losboka at førstereisguttene tidlig skulle krøkes. : “The weather of the Aleutians is characterized by persistently overcast skies, strong winds and violent storms. The weather of the Bering sea is generally bad and very changeable. Good weather is the exception, and does not last long when it does occur.

Hverdagen ble ensformig I tungt regntøy til rors, tåke, kuling og lavtflygende stormbyger. Kjappe værendringer og kulingvarsel var regelen og ikke unntaket og barometernåla hoppet opp og ned til en bølge knakk hele stasen. “Det kunne vært verre” lo Fossern, men lurte på hvorfor dagen ble til natt mange timer for tidlig. Et svart lavtrykk hvisket ut horisonten.

“Murphys lov kommer sjelden alene I disse farvannene” svor jeg idet 60 knops vind rev I storseilet.
Alle mann stabbet opp på dekk for reving av seil, men vi hadde kanpt nok startet før storseilet satt fast og vred seg I smerte på midten av masta. Seilet var I ferd med å rives I filler til vi fikk summa oss, lagt skuta på været og jeg kunne klatre riggen med kniven I kjeften. Jeg bannet og svor over seilet som pisket I trynet og I veien for knivens kvesse egg, men fikk omsider skjært ned faenskapen så Fossern kunne feste hvit klut på dekk. Bølgene slo over rekka og han bakset og slet med å berge seil, men fikk det omsider bundet sammen.
“En uvanlig lørdagskveld for meg” sa Fossern blekt, og snakket med lengsel I blikket om en kald pils på kroa.” Vodka og pils blir det tidsnok I Russland” trøstet jeg spøkefullt og manet mannskapet til å jobbe kjappere neste gang. “Det gjenstår en halv verden til Sydpolen, og mye “mannskapstrening” før den tid” sa jeg og minnet om at tilværelsen vil bli mye tøffere.

Vi døpte Aleutene Beringhavets maritime E- 6, og brukte knausene som leskur når vestavindene ble for stive, men etter besøk på blant Aleuter, rikt dyreliv og krigsminner ankom vi omsider Asia, og Russernes atomubåthavn I Øst Petropavlovsk – Kamsjatki.

Kalenderen viste 7 oktober og vi var fornøyd over at vi hadde krysset vellykket over stormenes hav, men velkomsten inn til Russland ble mer som en ankomst inn i gamle sovjetunionen enn til mål. På tross av betalinger til ulike agenter uten ansikt og forsikringer om innreisetillatelse ble Berserk møtt I av et Marineskips kanoner – og ordren om a forlate farvannet.

Vi innrettet oss snarlig etter overmakta, men ringte agentenes linjer rødglødende.
Og ville ha valuta for penga. Igjennom de påfølgende seks timene hadde vi seilt frem -og tilbake 4 ganger med og uten marineeskorte, men omsider fikk vi corvettens klarsignal om at Berserk kunne seile inn til marinebyens checkpoint.

Innseilingen var som å ankomme en tidsmaskin 50 år tilbake I tid, og på land stod to agenter, 16 tollere, immigration, marinerepresentanter og quarantinemyndigheter Etter stempler, blåpapir, latter og atter stempling kunne vi omsider nyte den etterlengtede baren, men jeg hadde glemt at Russere drikker vodka som vann fra mitt forrige besøk I øst.
Moroa sklei ned, damene havnet på fanget og så smallt det.
Tidlig neste morgen var to Berserkmedlemmer på sykehus. En mann hadde blitt jult opp og var
helt nede for telling. Han lå i intensiven på ubestemt tid med beskjed om at kniv, hjerneskader og hevelser måtte leges før noe skritt kunn gjøres. så mine håp om å seile fra Kamsjatka før vinterstormene satte inn havarerte allerede etter første nattens strabaser.
Den Russiske hammeren hadde seiret.
Vinteren stod for tur og mine planer om å erobre Antarktis syntes alvorlig langt Borte.